Norsk hvalfangst: Det første oljeeventyret

Er den norske velferdsstaten bygget på utryddelse? Hvorfor fortsetter vi å ta livet av havets store pattedyr, når verden for lengst har gått inn for å frede dem? Hva kan norsk hvalfangst fortelle oss om vårt forhold til dyr generelt og fredetefredede arter spesielt?  

Med utgangspunkt i bildene og beretningene til arbeiderne som selv deltok, har medieviter Espen Ytreberg skrevet boken Utryddelsen, om den norske hvalfangstens historie. I drøye hundre år, fra oppfinnelsen av den eksploderende granatharpunen i 1863, var Norge den drivende kraften bak den globale industrielle hvalfangsten. Konsekvensen av dette var få gjenværende hvaler i verdenshavene, men også økt velferd og en voksende industrinasjon. Det bemerkelsesverdige forholdet til hvalfangst fortsetter, og per i dag tar Norge livet av flere hvaler enn noe annet land i verden. Vi er også ett av bare tre land som tillater kommersiell fangst av hval og sel. 

«Vår tids mekaniske massedrap av dyr i havet og på land ligner scener fra middelalderske forestillinger av helvete» står det i Fredrik Hagens «Dyrene, moderniteten og norsk massevold» i årets første utgave av BLA. Han leder samtalen med Ytreberg på scenen.